Verdens vakreste plass...
...endelig fikk jeg oppleve det utrolige...å komme til mitt kjære, kjære Grensen på vinteren. Jeg har lengtet, telt dager og og på slutten nesten minutter også.
Vi reiste opp med morgenflyet på fredag, og ankom et vidunderlig, vinterhvitt Kirkenes på formiddagen. Badet i sol. Logget inn på hotellet i byen etter en liten sigthseeing i sentrum. For dere som ikke har vært der, sentrum i Kirkenes er overhodet ikke uoverkommelig. Men fantastisk sjarmerende er det. Og gir meg deilige assosiasjoner til barndommens byturer, der cafèbesøk var en høydare...rødbrus og napoleonskake...
Videre var det innkjøp av masse rødvin, før det om kvelden var en kjempetrivelig kongekrabbeaften hos veldig gode venner borti gata...tusen takk!
På lørdag var det tur til mitt kjære Grensen. Med scooter, fordi veien over fjellet var stengt. For meg som aldri har kjørt scooter, var det også en opplevelse. Gassen er der, bremsen er der, legg dere over i svingene, og hopp av om nødvendig var opplæringen. Som sagt, så gjort. Etter bare noen få meter var det en nestenulykke, men etter å ha forsert den snøskavlen, steg selvtilliten for hver meter, og etterhvert gikk det mye bedre...
Etter fjellet kjente jeg spenningen bygge seg opp jo nærmere vi kom. Ved skiltet Grense Jakobselv, var kroppen i en rus av glede og lykkelig forventning. Tenk at jeg, skulle få oppleve dette, tenk at jeg skulle få sanse alt dette, etter alle disse årene...etter å ha vært så syk at jeg aldri trodde jeg skulle få det noen gang igjen...sendte noen tanker opp da...
Da vi stoppet ved kirka, og jeg satte meg ned ved grava til bestemor og bestefar, rant det helt over....tok en god stund før jeg fikk summet meg. Takk for trøsten og nærheten jeg fikk da...helt utrolig spesielt og vart og fint var det...glemmer det aldri...aldri...
Etter en liten tur i kirka, var det huset i fjæra som ventet. Jeg har lengtet mer dit enn noe annet sted i verden, så det å komme dit var total lykke. Snuste inn lukten av huset, av barndommens lykkelige sommerminner. Røkt laks, multer, salt sjø...alt sammen...
Så var det det et raskt måltid, kaffe og litt fotografering. Måtte vel prøve å komme seg innover mot byen igjen før det ble mørkt. I løpet av kort tid blåste det opp sånn at når vi rundet svingen ved Lillesand og ga gass mot dalen, holdt vi på å blåse av scooterene. Men her var det jo damene som var piloter, så vi hadde kontroll, om den kanskje ikke var full ;)
Turen over fjellet var et rent adrenalinkick, følte at jeg mestret kjøringen bedre og bedre, og til slutt hadde gjennomsnittshastigheten økt betraktelig...god backing fra baksetet var med å forsterke selvtilliten, så da skiltet kom, der det stod av vi var fremme ble det en gedigen nedtur...øiii, jeg vil kjøre mer, liksom...
Lørdag kveld var det tur på byen, med middag på Surf and Turf...steikgod mat, men litt rotete når det kom til det å få det man faktisk hadde bestilt. Etter noen øl, ble også det glemt av...
Søndag var det en meget rolig formiddag, man skal jo nyte også...i Anneli's lær-å-nyte-livet-skole er det en soleklar hjemmel under §2.1 :Vær glad og lykkelig, og hold på den følelsen lenge, lenge...
Så ble det også en snartur over grensa til Finland, mest som en kuriositet, for det ble ikke noen storhandel akkurat. Men for en koselig tur, vakkert vintervær, og et lys som viste seg i de utroligste nyanser...og det hele ble rundet av med en tur på fjellstua i Neiden, der vi spiste finnbiff(eller lappbiff, som det stod i menyen). En liten unnselig brun stue, som serverte finnbiff uten noen dikkedarer som fløtesaus og sjampinjong. Rett og slett rent reinkjøtt, med potet og tyttebær(Og tilsammen to, les to! bittesmå broccoli, og en bitteliten blomkål tilsammen)...men kjøttet var verdt det asså...jeg lover!!
Etterpå var det kaffe hos våre gode venner i Kirkenes, som skal ha all mulig ære for å ha lagt opp denne helga så bra, så vi fikk oppleve alt det fine og smake på deilig nyfanget og nykokt kongekrabbe...med hvitløksdressing, med masse, masse, deilig smak...
- og fine, fine du, som gjorde alt dette mulig...jeg glemmer det aldri...har ikke glemt det om femti år engang...
