Noen minner meg stadig på hvor fint det er nordpå. Sånn blir det liksom aldri helt greit og legge det savnet bort. I kveld fikk jeg en mail fra min kjære venninne Deb i Ohio. Hun lengter også. Hit. Og jeg savner henne. Og så lengter vi etter å reise nordover sammen. Hun har så lyst å se alt det jeg har fortalt henne om...sjøen, fjæra, saltvannslukta, tang og tare-lukta, vind og fjell og lyng...midnattssola. Og menneskene!! De er defintivt et kapittel for seg. Skjønner hvorfor jeg lengter sånn. Har jo vært sånn bestandig for meg. Lille bæra fra Jevnaker som gikk der og sysla med denne evige lengselen etter paradiset der oppe. Skapfinnmarkingen!!
Deb har ikke vært lengre nord enn Trondheim. Stakkar!!
Så kommer denne mailen da, hvor hun skriver at hun tenker å komme...fantastisk(bruker jeg det adjektivet en smule mye mon tro??)men det er det...fantastisk altså...at hun kommer.
I USA er det vårferie...kanskje bare på universitetene??..det vet jeg ikke, men uansett er det vårferie for den supre, flotte professoren ved Ohio State, og den vil hun bruke til å komme hit...
Ok. Da må vi ta en tur nordover. Før sommeren!! Lykkelig er jeg, som trodde at jeg måtte vente helt til juli med å komme dit. Så nå gleder jeg over det....og over flotte opplevelser de siste dagene...og kjenner at jeg ikke har det så aller verst likevel. For jeg har jo ikke det nå lengre:)
-luksusproblematikk??...kæm sa det??
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar