...klager, syting og kverulering også...når man jobber i offentlig forvaltning, og har ansvar for at alle mottagere av felleskapets pott, får pengene sine. Det er fort gjort å glemme når man står oppe i vanskelig livssituasjon, at vi som forvaltere er styrt av lovverk og faste rammer, og at dette er reglement og rammer som gjelder for oss alle, uavhengig av status ellers.
Det er en stor glede for meg som er glad i mennesker generelt å jobbe i denne etaten. Men jeg blir litt satt ut av hatgrupper på facebook, forskrekkelige blogginnlegg og diskusjoner som ikke er realitetsorientert i det hele tatt...
Det er mye nytt som skjer i Nav for tiden. Innføring av nytt, tilpasset Nav-lovverk og endring i etablerte ytelser er noe av det som er reformerende og synlig, både for ansatte og brukere. I denne prosessen vil det selvfølgelig være noen barnesykdommer(sånn er det med alt nytt i innkjøringsfasen)men tanken er at dette skal bli et system som forenkler saksgangen for oss, og som gjør at vi kan tilby et mer helhetlig og oversiktlig system for våre brukere...
- neste gang du ser et hatinnlegg på nettet, send meg en liten tanke...en liten gyllen sky med sukker på, så skal jeg fortsette som jeg gjør nå, med å like jobben min veldig godt...
- og dessuten får alle, alle bruk for NAV en gang eller ti i livet...bare vent å se...
Ja, kjeft må man regne med uansett hvor man jobber - særlig hvis det er et sted hvor man har regler og lovverk å forholde seg til... Jeg jobber jo på apotek, og er det noe vi må regne med, så er det å få kjeft pga regler og lovverk (og ventetid og alt mulig annet). Mange ser ut til å tro at medisiner skal man få på lik linje med melk og poteter, liksom... Man blir ganske hardhudet etterhvert, men jaggu blir man lei seg også. De som er syke har spesielt vanskelig for å skille person og sak, sikkert fordi de er så "inne i" seg selv og sin egen situasjon/sykdom. Veldig selvopptatte. Virker som de tror det er JEG - som står bak akkurat den disken - som har laget reglene for hvordan ting er. "Shoot the messenger" virker å være mottoet. Jeg blir både sint og lei meg, men har jeg lov til å vise det? Nei... Vi har opplevd personangrep så sterke at vi ikke har klart å være jobb resten av dagen fordi vi har blitt så "satt ut" og har både grått og rast på bakrommet. Forferdelig at man skal oppleve sånt. MEN jeg elsker likevel yrket mitt og går med glede til jobben hver dag, for det er jo ikke slik HELE tiden :o). Det er VELDIG givende å få lov til å hjelpe folk som virkelig trenger det.
SvarSlett