En drøm blir virkelighet, - en vinterbildeblogg fra eventyrlige Lofoten...

 

 

 

Vi hadde ventet lenge for å gi Deb denne overraskelsen. Lite ante hun om denne turen, da hun kom fra USA den 19.mars. Hun så nok for seg et trivelig vinterbesøk i Trøndelag. Men tidlig lørdag morgen bar det avsted til Værnes(altså flyplassen i Trondheim, om du ikke skulle vite det, kartbøker er en fin ting...)der hun fikk en billett i handa. "Anneli, where is Bodoe" sa Deb. "Hihi", sa jeg...og Stein.

 

Vel fremme i Bodø, etter en flytur i et vær så vakkert at ord ikke strekker til, hentet vi oss en bil og dro på bytur. Det lukter sjø i Bodø!!...det gjør det...men vi nøt med alle sanser i givakt, så sjø- og fiskelukta bare understreket den flotte opplevelsen. Etter pizza, shopping og en kjapp sigthseeing bar det ombord på ferga til Moskenes...nå skulle vi over Vestfjorden...på bildet ser vi Deb på nedre dekk...godt kledd for en 4 timers fergetur(jeg skriver ferge, det er min blogg, jeg skriver det jeg vil!!!...)hehe...noen syns visst jeg skriver ferge feil her...

 

 

 

 

Anneli i eventyret...

Fotografen er Stein...og snart er det starten på en lang fergetur...

 

Da vi våknet neste morgen på Reine, var dette det vi så...

Stumme av beundring og begeistring gikk vi oss en fin tur mot Sakrisøy og Hamnøy...

 

 

 

Dette var en farkost hun aldri hadde sett før...fikk seg en skikkelig kjøretur...sånne ting som vi tar som en selvfølge er skikkelig crazy og morsomt for en
amerikaner, skjønner jeg.

Sparken stod hos Steins kusine på Reine, og de syns nok det var litt uvanlig å få besøk på en søndagsmorgen, og ikke minst av en amerikansk professor som elsket å kjøre spark...vi setter spor etter oss når vi er på tur...

På Sakrisøy kom vi over disse karene som hengte skrei på hjeller...på en søndagsmorgen;)

Som dere skjønner lukter det fisk her, men det kjenner ikke dere...faktisk var det en super opplevelse. De var ikke særlig snakkesalige de gutta her...vi tenkte vi skulle få kjøpt oss litt skrei vi...men, den gang ei...

Fascinerende...
når man bor i Columbus, Ohio, er ikke dette hverdagskost...men heller ikke jeg, med min ramsalte bakgrunn, har vært i nærheten av noe sånt...hvis det ikke ser ut som om vi koser oss, så ljuger bildet asså...

Søndag dro vi til Leknes...nesten så en kan forstå navnet ut fra bildene, ikke sant:))

Både tanta mi og Deb kosa seg skikkelig i snøen, og han som gav Deb superfart, koste seg også...
nesten så en kan kjenne på fryden en kjente når en var barn og hadde fått kjempefart i bakken. Lærte Deb å rope "I FARTA!!!"...

Endelig fikk jeg holde gudbarnet og hjerteknuseren inntil meg igjen. Hadde ikke sett hverandre siden oktober, men vi er så glad i hverandre at vi glemmer det når vi treffes. Den kjekkeste og mest sjarmerende lille gutten som finnes. Og gudmora som var litt trøtt i fjeset sitt, men veldig
lykkelig og glad for å få oppleve alt dette...aldri vært i Lofoten heller...

Mandagen kjørte vi til idylliske Henningsvær. Snøbyger, og vind la ingen demper på stemningen, det var heller med på å forsterke den heftige følelsen av å være i livet...midt i eventyret...

Var på Karl Erik Harr galleriet. Den som kjenner meg, vet at jeg elsker Harr!!! fantastiske, magiske Harr...som får fram de utroligste farver og nyanser, og som får meg til å bli så rørt, og lengte sånn mot nord, at jeg griner...

Avreise fra Moskenes...

Hvem vil egentlig reise herfra???

Tirsdagen var det dessverre slutt på eventyret i vinter-Lofoten. En 4 timer lang båttur stod foran oss. Men også denne gangen viste Vestfjorden seg fra sin aller beste side. Kanskje fordi vi er så snille. Eller fordi vi er så flinke til å nyte det vakre rundt oss...