Dagen hadde endelig kommet. Opp klokka 5. Det er vel aldri noen suksess akkurat. Men det ble bare bedre. Turen til Buvika gikk greit. Litt sliten, men helt fin etter motvindsangrep på Øysand. I Buvika møtte jeg først følgebilen, og deretter Jannike, med nøtter og iste som påfyll.
I fint driv sykla vi til Viggja. Der ventet Kjersti og ungene hennes. Med flagg og plakat. Med mer deilig, kald iste, bananer og sjokolade. Fra Viggja var vi fire. Med nye, hvite lille Nav-styrkeprøven t-skjorter og pågangsmot til å forsere den siste mila inn mot Orkanger.
Det gikk som en drøm, til og med værgudene var på vår side...
I Orkanger ventet mange kolleger, og vi syklet sammen oppløpet mot rådhuset. Der ventet en stort apparet, bestående av de øvrige på kontoret. Det var et syn...hvite skjorter, 17.mai-fløyter, flagg og målbanner...til stor jubel syklet vi inn til mål...
Artig. Det blei en skikkelig flott opplevelse, avsluttet med deilig frokost på kontoret...håper å få til tilsvarende til høsten. Vi fikk masse cred for initiativet.
Etter jobb(nå ja, kan det kalles jobb når nettet ligger nede, og arbeidsdagen består av å vente på et nett som aldri kom...), begynte jeg og Jannike og kle på oss sykkelklærne igjen. Da kom nettet tilbake...typisk...men da dro vi asså...
Så da syklet vi tilbake til Buvika...det var en fin tur, god tid, blomster i veikanten, sol og nydelig utsikt over fjorden. Vi ble enige om at vi var utrolig heldige som fikk oppleve denne fine turen. I Buvika blei jeg henta av Stein. Sliten, men veldig fornøyd med egen innsats...over 6 mil på sykkelen i dag. Det går fremover. Og det liker jeg...
-som seg hør og bør, var det ikke mulig å unngå dopingkontroll...men ellers var det stor stemning etter målgang...
Forøvrig venter vi nå...nedtellingen har begynt...12 dager igjen til Lofoten, jeg lengter veldig mye nordover. Og etter å dele vakre opplevelser og samle vidunderlige ferieminner...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar