Superkjæresten

...poserer i løypa...
Vi har vært på skitur i bymarka idag. Da gjorde det ikke noe at det var plussgrader og slapseføre nede i byen, for i marka var det en minus eller to, og flott føre...
Det var mange andre som hadde skjønt akkurat det, for jo lenger ut på dagen det led, jo flere folk var det i løypene. Så fint det er å se alle de små som koser seg ute...
Og så fint det er å være oss og ha en fin opplevelse. Stein er mestercoach, og holder maska selv om det går litt sakte. Og selv om jeg tryna ikke mindre enn tre ganger i dag. Men jeg har en solidarisk kropp, som fordeler fallene mellom seg, ergo blei det et realt magaplask, en lettere sidevariant og en skikkelig rompings... kjenner det nok i mårra, hihi... men morsomt var det... det er så godt å føle at kroppen funker, og gleder seg over aktiviteten.

- etter en varm dusj, smaker det det med te og gulrot her under pleddet:)

Tenner og ting

Antall tenner i en familie har nok nødt å være konstant. Det er derfor lille Thea-gullungen barnebarnet mitt fikk en tann, akkurat den samme dagen som Unnisola mi var hos tannlegen og trakk en vond melkejeksel...

- og nå er det helg og superkjæreste og superfamilie og rødvin og sånn...

Tidlig ute...

Denne lengselen min. Dette årvisse suget etter Nord-Norge, og alt det deilige og vakre der oppe, kom tidlig i år. Før har det begynt å kjennes i mars/april...
I år kom det i dag! ... 27.januar... på jobben. Da vi satt og snakket om alle feriemålene oppe i nord...Da kjente jeg det. Helt ned i magen. Det sprer seg, og blir til en klump i halsen. Alltid!

Kanskje har den tidlige lengselen noe å gjøre med at vi allerede i midten av februar ifjor var der oppe i nord... som en av fjorårets 4 vakre, opplevelsesrike, varme og lykkelige Nord-Norge turer. Eller kanskje blir det sånn fremover. At lengselen vil være der bestandig. Året rundt...


- Lofoten, Vesterålen, Grense Jakobselv, Grense Jakobselv, Vesterålen, Lofoten...

...og dagen etter da?

...da gikk alt så mye bedre. Nytt nøkkelkort er bestilt, buksa med hull i kassert(og tørket)...

- og så er jeg ikke større enn at jeg blir glad og stolt over å få beskjed om at arbeidet av gårsdagen var sterkt både kvalitativs- og kvantitativsmessig...

Etter...

...å ha mistet nøkkelkortet til jobb, ramlet på vei til bussen i morges(og fått hull på buksa) og sølt vann(lokket på vannflaska var visst ikke skrudd helt på) over buksa etterpå, gjør jeg opp status;- denne dagen kan kun bli bedre!!

- og det ER faktisk ikke fredag 13. i dag... kanskje jeg burde være glad for det. Det kunne faktisk blitt SKIKKELIG ille:))

jeg ofrer meg for vitenskapen...

Da jeg begynte på universitetet husker jeg godt den klare beskjeden vi fikk fra en professor i sosiologi;"husk at dere ALLTID tar dere tid til intervju og spørreundersøkelser, det er det som er jobben vår!"... og alle som kjenner meg vet jo at jeg er ganske lydig. Så det har jeg gjort. Svart på spørsmål asså... i løpet av disse årene har det blitt uttalige spørreskjema utfylt, mange ulike spørsmål, som krevde mer eller mindre gjennomtenkte svar.
Det siste året eller kanskje to har jeg vært fast medlem i et nettpanel. Svarer på spørsmål om de forskjelligste ting. Om avisvaner. Om kjøpevaner. Ja, om utrolig mye forskjellig. Noen ganger er jeg mer nøye enn andre(det har jo litt med tid å gjøre da). Men stort sett er jeg meget pliktoppfyllende.
Jeg har tilogmed vært og hentet en boks med hemmelig dressing for å prøvesmake... og snart skal jeg sitte å høre på radiosnutter også. Alt for vitenskapen liksom:)
Men jeg mener jo seriøst at for å få vite hvordan vi forbrukere tar i mot de ulike tilbud, må dokumenteres...så da så...

Utover dette må jeg vel nevne at jeg ikke har glemt å blogge... det er bare travle dager vettu...

- B 75 i dag. Med 5 drag. Og verdens beste coach... da var det fint at det var "smoot-tid" da vi kom hjem... med blåbær og banan. For et lykkelig liv...

Bare så det er sagt

...ord er gøy-

-som når noen skriver hodepinne...med 2 n'er:))
Kløpinne kanskje??

Bluss:)

Litt artig episode fra jobb i dag; jeg skulle ha en samtale med en mann fra et afrikansk land, og i mottaket kikket jeg etter en som kunne være ham. Et par-tre kandidater var det, og jeg spurte høflig;" heter du Tbanko(det er et etternavn jeg har dikta opp, men det forstår du vel)?
Jeg får ingen respons av de to første mennene. Så jeg rusler bort til den siste mannen som står ved kopimaskina. " Tbanko(det er fremdeles et navn jeg har dikta opp asså)? "Spør jeg høflig. "Nei, jeg heter Erlend, jeg" gliser han. "æhmmm"sier jeg da...

- det er ikke alltid det hjelper å ro engang...

Vitenskap i heimen

Det er vitenskapelig bevist at frokost, bestående av egg og bacon, rundstykker og kakao, gir stor iver og skiglede. I hvertfall her hjemme hos oss. Det stod ikke på noe, da vi entret Bymarka med deilig frokost i magen og skia på beina. Og selv om vannpostene ble noe hyppigere underveis, fiskebeinet vi oss opp til Rønningen. Der ventet nystekt kanelbolle, kaffe og KAKAO MED KREM(forkortet KMK i oppmuntringsterminologien)... Det er utrolig hva en sånn stopp gjør, når motivasjonene er dalende... Etterpå gikk 5,5 kilometer til bilen som en lek. Ski er gøy! Totalt 11.23 km på oss i dag. Det var Unni-sola meget fornøyd med... Så fin kan en søndag være, lenge leve vitenskapen:)

- lett stabbende, men noget mer glidende skiutfoldelse... mormor i løypa:)

En liten betraktning...

fra godstolen en lørdag ettermiddag:" vi har 4 barn rundt hos oss denne uka... i praksis er vi helt barnløse...

- ei er på Åre(russe-)tur, en er på kompisbesøk i byen, ei er på kjærestebesøk og den minste lille sola er med venninnene på butikken og kjøper seg lørdagsgodt- helt alene... og så ringer hun og sier; "vi går til Linn(venninne) vi!)".

- sånn gikk det til at vi satt pent og pyntelig ...(og helt alene) i hver vår go'stol... på en januarlørdagsettermiddag. Om vi synes det var ille;))) not!

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski...

...så bærer det uut i markaaa...
I dag har vi vært på skitur i bymarka. Opp grytidlig. Ca 10. Og det er skrekkelig tidlig på en lørdag asså... men motivasjonen for skitur var drivkraften for å få på seg tøyet og spise en kjapp frokost. Fin skitur. Verdens sprekeste superkjæreste suste gjennom den 12 km løypa to ganger. Jeg tøflet meg gjennom en gang. Inkludert vannpause på Rønningen, og en lang "stå-i-kø-og-for-å-kjøpe-seg-en-vaffel-og-prøve-å-finne-seg-en-sitteplass-noen-minutter-stopp" på Grønlia. Det ble en vaffel til slutt. Og en sitteplass ved siden av peisen også. Livet er jo ikke så verst. Den siste biten gikk vi sammen. I Annelifart.... men godt gjennomført var det. Selv om det går i stubbefart med en grasiøsitet som et kjøleskap, er jeg fast bestemt selv på at potensialet for å bli litt bedre er tilstede. Og gi opp... nei, det blir aldri aktuelt. Jeg er for sta til det. Heldigvis...

- får kanskje huske sekken neste gang, jeg da... drikke underveis er aldri feil:))

Jeg elsker ord!

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker ord. Høre på. Skrive. Leke med. Snu og vende på. Ord. Det er så mange morsomme, trauste(et av dem faktisk), gammeldagse, moderne, ironiske( osvosv...) ord som finnes...og man kan leke med dem alle...
Tenk hvilke muligheter som finnes. Nå man ikke trenger å ta ett og ett ord, men sette sammen flere. Da kan det bli enda morsommere. For ikke å glemme orddeling. Fabelaktig morsomt for oss ordfolk:)))

- vi leker oss gjennom livet...

18384637281928370008747362

...er tallet. Ikke verre. Er det noen som kan fortelle meg hvorfor Kid-nummer må være så innhampen lange... ingen får meg til å tro at det er nødvendig...jeg er ganske flink å huske tall, både fødselsnummere og telefonnummer, men på kid-nummer, der går grensa...

Jeg får si som Camilla så godt sa det da hun var lita; "før skjønte jeg ikke bæret, nå skjønner jeg bæret!"...

- det er bare det at i kid-sammenhengen skjønner jeg ikke bæret...

Dobbeltliv...

Dobbelt så mye å gjøre, for halvparten av pengene og med mindre bemanning...

- og nå har vi jammen fått halvert brukertida på dataverktøyet vårt også... skal vi se...går egentlig verden fremover??

Til min gode venn...

...jeg må jo skrive noen ord til deg. Du som av utseende er nokså liten og nokså unnselig. Forholdsvis stille og rolig er du også. Hører nesten aldri et pip fra deg. Ikke er du kravstor heller. Beskjedne krav må jeg si... men en god venn som sagt.
Sånn som vi går kveld. Da vi var på spinning sammen. (Ja, for en god treningspartner og turkamerat er du virkelig). Da var du så tålmodig med meg, lot meg holde på i samfulle 90 minutter uten et pip. Men da peip du. Du nesten skrek av skuffelse da jeg skrudde deg av. Og i dag da vi skrudde deg deg på igjen, kunne du fortelle resultatene fra gårsdagens treningsøkt. Og den blei godkjent. Definitivt.
Ærlig er du. Veldig ærlig. Det nytter ikke å sluntre unna når du passer på. Og det er godt min kjære lille oransje og blå Garmin. Du er kjempeflink!!

- og jeg lover; - i morgen blir det spinning igjen. Og så blir det skitur til helga. Gled deg!!

Se opp!!

For å kunne ha min jobb, må man være flink å NAVigere i den offentlige massen av skjemaer, dokumenter og lover...

-tror jeg...

Fortsetter forsettene?

...Selvfølgelig gjør de det. Drømmene om forsettene i allefall. Vi er jo bare mennesker. Og enhver endring er med på å skape tanker og refleksjoner over det som var, over det som er og det som skal komme. Et nytt år er en endring. En spennende mulighet vi kan gripe med begge hender...
Hva fikk vi til i 2010, og hva kan få til i 2011... jeg fikk til å begynne å trene, etter å ha ligget brakk lenge. Jeg begynte i det små, og er vel forsåvidt der fremdeles. Men jeg liker det bedre og bedre. Faktisk kan jeg bli litt mutt om jeg ikke får trent nå. Det er på en måte fjorårets nyttårsforsett det da... så det er jo behagelig å bruke det om igjen... og så har det jo fungert!!
Men det er sånn at man kan ha små hemmelige forsetter også. Være litt ekstra snill med seg selv eller andre. Ta med de man er glad i på noe spennende. Lage noe smellgodt til middag på en ganske ordinær tirsdag... det er flust av eksempler...

Skitur med den lille sola vår i kveld. Selv om starten gikk litt trått, da sola skulle ha på ullsokker, ble resten av turen en suksess. Marka lå gnistrende hvit i måneskinnet. Trærne dynget ned av snø. Vi lyttet flere ganger til den vinterrene stillheten. Det er lykke å leve. Det er en lykke å dele livet med dem jeg er så glad i. Og det er en lykke at de gleder seg over det samme...og 5 kilometern på ski...det er ingenting det asså(selv om superkjæresten gikk mer enn dobbelt så langt som oss). Og kakao og ostesmørbrød til velfortjent kveldsmat er aldri feil...
Så altså, forsettene fortsetter... og godt er det.

- dagen i dag, den skal bli vår beste dag...