...og bussjåfører også...

de trenger å skoleres litt i blant...
I dag stoppet bussen etter tre holdeplasser. Og der stod vi da... sjåføren kikket litt i speilene og bakover bussen...
Etter 6-7 minutter gikk jeg frem og spurte om han ikke kunne informere om hva som skjedde. Ta tok han mikrofonen og sa at vi ventet på... resten var det ikke mulig å få med seg. Så vi sto det, og sto der... til vi hørte et høyt smell, og så begynte bussen og kjøre( det må nok ha vært noen baki et slags motorrom eller noe)

- alt for informasjonsplikten!...

Kapittel 1

Dette er kapittel 1 i føljetongen "Anneli oppdrar sine medpassasjerer på bussen". Ja for en føljetong må det jo bli, når jeg aldri klarer å ti stille eller handle når jeg ser noe som må rettes på...en handlingens dame;)

I går tok jeg bussen til et møte på Lade. Inn på bussen kommer en mor med et lite barn i vogn. Hun setter vogna på vognplassen, og får øye på en venninne eller noe lignende, hun kjenner, og går bakover i bussen. FRA ungen i vogna, og UTEN engang å sette på bremsene. Etter klemming og kyssing( tradisjon??)med venninna(eller noe lignende), blir hun stående å snakke med henne med ryggen fra vogna, 5-6 meter unna....så da bussen begynner å kjøre, kommer jo vogna seilende da, uten at hun reagerer... men det gjør derimot denne dama. Jeg ber henne pakke seg fram og sette på bremsene på vogna, og passe på ungen sin. Hun stormer frem og fanger inn vogna, setter på bremsene og står resten av turen og holder i vogna mens hun ser på meg med forurettet blikk... naboen min på bussen, en guttt på rundt 16-17 år sier; "det hadde hu godt av"
... og det kan jeg saktens si meg enig i...

Men det var ikke nok med denne ene episoden i går. For da møtet var over, og jeg skulle ta bussen inn til byen igjen havnet jeg i en ny situasjon. To holdeplasser etter der jeg gikk på, ligger en videregående skole. Der kom det på sånn cirka 200 ungdommer. På neste holdeplass kommer det på en blind mann. Det rare er at ingen, jeg gjentar ingen, av ungdommene fremover i bussen reiste seg. På tross av hvit stokk og øyne som stod til alle kanter(på en gang). Så måtte jeg jo ta affære da. Jeg sa til min sidegutt(ca 17 år); " jeg går fram og henter han blinde, så han får sitte, så kan jeg stå, mens du sitter her ved siden av han". Som sagt så gjort, men da jeg kom tilbake til plassen sa sidegutten at jeg bare kunne sitte der, for han kunne stå. En gryende gentleman asså, bare han fikk litt starthjelp...
Så både jeg og den blinde mannen fikk sitte til byen, og da burde jeg jo være fornøyd. Så da jeg i byen gikk over på den andre bussen, og så en ung gutt som hadde sekken ved siden av seg på setet, på tross av at bussen var stappfull, og til og med gamle damer sto(ikke jeg asså, jeg sto, men er ikke så gammel:)... da blei jeg skikkelig sur... men jeg sa ingenting. Nok er nok på en dag...

- så da var jeg vel litt flink da, ihvertfall når jeg ikke sa noe;)

Skitur i vente

Værmeldinga er sjekka. Ski, staver og støvler funnet fram. Bager og varmt tøy er klargjort. Nå venter straks årets store vinteropplevelse. Vi skal nyte deilige januardager i nabolandet. Håper på gnistrende opplevelser, både i bakken og "after-ski" på hytta.

Det er så herlig å komme seg litt bort. Og det er så fabelaktig vakkert der på denne tiden. Glitrende vakre hvite fjell, blå himmel og fine opplevelser sammen. Regner med å kunne komme med fotodokumentasjon i etterkant...

- snart helg nå:)

Ny kalender i dag

full av nye hvite, rene ark som skal fylles med hva dagene måtte bringe i året som kommer. Nå skal det sies at januar allerede etter kort tid var delvis full. Av samarbeidsmøter, statusmøter, avdelingsmøter, kontormøter og alle slags andre møter som stikker innom i denne jobben.

I februar derimot er det mindre. Foreløpig. Men det kommer nok. Som et lokomotiv som ikke lar seg stanse kommer avtalene dundrende imot meg. Men som den systematiske arbeidssjelen jeg er koster jeg (stort sett) oppgavene unna skinnegangen i siste liten før toget kommer... Hehe, det var litt vel billedlig kanskje, men faktisk ganske beskrivende...

Men i mars. I mars. Da blir det mange hvite ark ... da er ikke verken møter eller andre arbeidsrelaterte oppgaver som skal kostes unna. Da er det bare kos i 14 samfulle vårdager. Under en blå sommervarm himmel. Laaangt vekk fra Bartebyen...

- da står det kun et ord: FERIE!!!!

nyttårsforsettet

-det bør bli at jeg blir flinkere til å huske blogginga:))