Kapittel 1

Dette er kapittel 1 i føljetongen "Anneli oppdrar sine medpassasjerer på bussen". Ja for en føljetong må det jo bli, når jeg aldri klarer å ti stille eller handle når jeg ser noe som må rettes på...en handlingens dame;)

I går tok jeg bussen til et møte på Lade. Inn på bussen kommer en mor med et lite barn i vogn. Hun setter vogna på vognplassen, og får øye på en venninne eller noe lignende, hun kjenner, og går bakover i bussen. FRA ungen i vogna, og UTEN engang å sette på bremsene. Etter klemming og kyssing( tradisjon??)med venninna(eller noe lignende), blir hun stående å snakke med henne med ryggen fra vogna, 5-6 meter unna....så da bussen begynner å kjøre, kommer jo vogna seilende da, uten at hun reagerer... men det gjør derimot denne dama. Jeg ber henne pakke seg fram og sette på bremsene på vogna, og passe på ungen sin. Hun stormer frem og fanger inn vogna, setter på bremsene og står resten av turen og holder i vogna mens hun ser på meg med forurettet blikk... naboen min på bussen, en guttt på rundt 16-17 år sier; "det hadde hu godt av"
... og det kan jeg saktens si meg enig i...

Men det var ikke nok med denne ene episoden i går. For da møtet var over, og jeg skulle ta bussen inn til byen igjen havnet jeg i en ny situasjon. To holdeplasser etter der jeg gikk på, ligger en videregående skole. Der kom det på sånn cirka 200 ungdommer. På neste holdeplass kommer det på en blind mann. Det rare er at ingen, jeg gjentar ingen, av ungdommene fremover i bussen reiste seg. På tross av hvit stokk og øyne som stod til alle kanter(på en gang). Så måtte jeg jo ta affære da. Jeg sa til min sidegutt(ca 17 år); " jeg går fram og henter han blinde, så han får sitte, så kan jeg stå, mens du sitter her ved siden av han". Som sagt så gjort, men da jeg kom tilbake til plassen sa sidegutten at jeg bare kunne sitte der, for han kunne stå. En gryende gentleman asså, bare han fikk litt starthjelp...
Så både jeg og den blinde mannen fikk sitte til byen, og da burde jeg jo være fornøyd. Så da jeg i byen gikk over på den andre bussen, og så en ung gutt som hadde sekken ved siden av seg på setet, på tross av at bussen var stappfull, og til og med gamle damer sto(ikke jeg asså, jeg sto, men er ikke så gammel:)... da blei jeg skikkelig sur... men jeg sa ingenting. Nok er nok på en dag...

- så da var jeg vel litt flink da, ihvertfall når jeg ikke sa noe;)