
...blir det når jeg leser i lokalavisa her i Orkanger, dagligvis kalt "søra", der en mann bruker begrepet skrukkete. Han ble intervjuet på baksiden av avisa, i en spalte som kalles morgenpraten. Der man blir spurt litt sånn løselig om dagens planer og hva som er det siste man gjør før man legger seg. I dag var det en mann, en lokal helt, helt sikkert, som fortalte at det siste han gjorde før han la seg var å smøre seg med krem i ansiktet, ellers kunne jo huden bli skrukkete...haha, kjempeartig uttrykk, trodde ingen andre enn meg hadde brukt det opp i gjennom tidene...
For en sånn cirka 100 år siden, eller i hvertfall 35, var jeg med min kjære farmor, farfar og foreldre på besøk i et hus på vestsiden av Randsfjorden. Vessia, heter det på dialekt. Min farmor var født og oppvokst her. To av hennes søstre var godt gift, og bosatt her. Vi besøkte den ene, jeg husker ikke om det var Olga eller Olaug, men uansett, en av dem var det.
Da vi skulle reise, gir min farmor sin søster en klem, og det gikk nok opp for meg at de to hadde en nær forbindelse, for jeg spør:" -er dere søstre?". Min farmor legger kinnet mot sin søster, og sier stolt:" ja, er vi ikke like?". "Joda", svarer jeg, "dere er akkurat like skrukkete begge to".
- og så blei det en klassiker i familien det der med skrukkete-ordet...som blei dratt fram ved diverse anledninger opp i gjennom årene...så da jeg leste det, blei jeg påminnet noe som jeg trodde var gjemt og glemt...livet går ikke alltid videre...og på bildet er et skrukketroll, må ikke forveksles med mennesker med blide rynker...