er en drøm for mange. Jeg gjorde det i dag. Etter jobb kjørte jeg inn til byen for å klargjøre den gamle leiligheten før den siste flyttesjauen. Jada, det står igjen litt der ennå, men det er ikke mye. Kun et lite hengerlass, inkludert pianoet til sola mi...godt å ha gode, sterke hender til å hjelpe seg...heldige meg...
Alle rommene var egentlig tømt, kun endel småtteri gjensto i boden. Småtteri som jeg ville sortere før jeg flytta det. For jeg er nemlig lei av å flytte på ting jeg likevel ikke bruker eller skal ha.
Så jeg satte meg på gulvet inne i boden og begynte et nitidig papir- og dingsesorterings-stykke-arbeid. Eller hva man kan kalle det...en pose til det man skal ha, en til papirsøppel, en til dingsesøppel osvosv...
Langt om lenge, etter at det ble merkbart mindre i haugen som skulle sorteres, fant jeg et brev. Et brev fra min kjære bestemor. Farmor. Som jeg var veldig glad i, og knyttet til...og som dessverre døde den høsten jeg var så syk...og som jeg aldri fikk komme i begravelsen til, enda så viktig det var for meg. Jeg prøvde virkelig... Jeg krøp ut i stua for å bevise for meg selv at jeg kunne klare å sitte oppreist, men jeg klarte ikke å sitte ett eneste minutt, før den intense smerten gjorde at jeg måtte krype inn inn på soverommet igjen.Til mørket mitt. For å ligge der rett ut, i det mørkeste mørke av alt, og vite at jeg ikke kunne komme meg ned de 50 milene til Hov, uansett hvor mye jeg ville. Tror det var et av de aller svarteste døgn i livet mitt...
Men tilbake til brevet. Det var skrevet i 99, det året, og den jula, vi flytta til Trøndelag. Et nydelig brev, preget av forventning og glede over at det snart var jul, og at hun skulle flytte ned til sentrum. Der nede ventet en lettstelt og fin leilighet, som gav bestemor mange gode og ikke minst sosiale opplevelser på tampen av livet sitt...glad for at hun kom dit...glad for at akkurat hun var min bestemor...i brevet ga hun uttrykk for at hun var stolt og glad over barn, barnebarn og oldebarn, og at hun hadde hjertevarme og omsorg for oss alle. Håper jeg kan gi det videre til mine...
En tre ukers tid før hun døde var vi der nede, jeg var syk, men hadde enda ikke blitt så syk som jeg ble i september. Jeg hadde ikke krefter til å sitte der inne så lenge, men vi holdt hverandre i hendene, og snakket sammen...det var nært og fint...det siste hun sa før jeg gikk, og som var det siste hun sa til meg, var:"vi skal alltid tenke på hverandre vi, Anneli"...
- det brevet er en skatt, som jeg skal gjemme på, sammen med de siste ordene hennes...langt inne i hjertet mitt for alltid...
