Tirsdag 16.juli. Vi er på Vei mot Embrun, destinasjon og dagens målgangsby heter Gap. Syklistene skal sykle fra Embrun og inn, mens fotfolket, som vi har blitt døpt, skal inn til byen for å lunsje, samt se målgangen av dagens etappe. En forventningsfull og blid gruppe på busstur i Alpene...
Det heter vel så elegant at bildene taler for seg... Jeg var i alle fall målløs(og det hører jo som kjent til sjeldenhetene;)
Bildene er tatt fra bussen på vei oppover... og oppover...
...til vi nådde toppunktet Col du Lautaret på 2058. Og da må jo kjæresten min posere, foran et tidsriktig monument:)
Vi er midt i eventyret. Bobilen ser ut som en lekebil, hehe...
Vannet i elvene var helt utrolig grønt, fjellvann eller alger eller hva som er årsaken, det er veldig flott å se på. Utsikten var spennende og spesiell hele veien til Embrun. Vi kjørte tidvis på ganske smal vei, så jeg kjente at jeg måtte puste kontrollert, men fascinasjonen over alt det vakre fikk meg til å glemme det, og bare nyte opplevelsen...
I Embrun ble syklene klargjort, og syklistene gjorde seg klare for dagens sykkeletappe. Sol fra nesten skyfri himmel, varmt og godt. Det er herlig å være syklist da. Resten suste videre i bussen på vei mot Gap.
I Gap fant vi plasseringen for målgang, og gjorde oss klar for å gå ut av bussen. Men Turleder Jørn hadde andre planer, og bussen durte videre opp og ut av byen... Overraskelsen var stor da vi stoppet ved en rastaurant som var flankert av to megastore nye Mercedeser... Og da vi kom inn... med gullduker og alt, var det dekket bord til lunsj...
Wow for en gammel rev i restaurantbransjen var dette toppen... Sjekk oppleggingen. Lam, gulrotpure, squashtimbal og fløtegratinerte poteteter. og en saus som hadde fått Hellstrøm til å gråte av lykke... SUKK!
Og desserten da... Fruktskål, bringebærsorbet og sjokoladefondant... Syns nesten det var litt syns at ikke Stein fikk smakt. Får legge meg i trening på den sorbeen, det andre skal vi få til etter hvert...
Og det med Mercedesene, må nesten ha med den forklaringen også,; Det skulle arrangeres en Tour de France- fest for "Mercedes- fiffen", på restauranten samme kveld, så det var årsaken til stasen. (og ikke fordi det kom en busslast med nordmenn). Som en ekstra service for at vi skulle rekke ned til byen igjen i god tid til målgang, kjørte sjefen for restauranten foran bussen ned til byen, på veier som ikke var blitt stengt. Det kaller jeg ekstraservice:)
Under ser du litt av gjengen, opplinet og venter på Caravanen som kommer et par timer før rytterne. Det deles ut reklamemateriell og er et sirkus av lyd og liv uten like. Dette var den første gangen vi fikk nærkontakt med Caravanen, det var helt magisk og vi samlet inn capser, regnhatter, kaker, vann og pølser, samt et lass med noe vi trodde var godteri, inntil vi fant ut at det var kondomer...
Den 17.juli var det tempoetappe, og de som ville se den reiste av gårde med bussen. Stein og jeg valgte å bli i Grenoble. Vi bestemte oss for å gå opp til Bastillen, da han ikke hadde vært der. Vi tråkket i vei oppover trappene, og hadde en herlig stund i sola der oppe. I tillegg spiste vi en god lunsj før vi ruslet nedover igjen... kvelden tilbrakte vi på rommet, med en god bok og kosa oss masse...
Så kom etappen vi hadde ventet aller mest på. Le Alpe d' Huez, selveste klassikeren. Kremtoppen, bokstavelig talt. Eller skrevet.
Bussavgangen var grytidlig, for å få med bussen lengst mulig inn i området. Bobilfolket hadde bodd oppe i fjellet flere dager allerede. Vi hadde fått beskjed om at det var rigget en camp til oss ca ved sving 14, så det var bare å begynne å gå...
Det var en eventyrlig stemning oppover langs ruta... parkerte biler, syklister i en jevn strøm på vei oppover. Og tusenvis av forventningsfulle og glade mennesker.
Vi syns i løypa med våre flagg:)
Her har vi kommet opp i campen. Stein syklet(selvfølgelig) helt til toppen før han rullet seg nedover til campen. Her hadde vi "pyntet" en mur med norske flagg i mange størrelser. Det var satt opp griller og telt, og gikk vi ned en liten "bakke" i muren, var vi nede på veien, og kunne gå over og se livet på nært hold. Det var en praktfull camp. Hvert time passerte rundt 5000 syklende og gående mennesker, og alle barn og nordmenn fikk masse applaus og hoiing. Vi fikk servert herlig lunsj, chorizo og ost og brød. Og det var drikke av alle slag... Luksus å være en del av dette.
Her sitter vi på autovernet på motsatt side av campen, og kjenner på livet(som for øvrig er herlig)
Et yrende folkeliv, et sammensurium av syklister, turister, utkledde folk, mennesker i aldre aldre. mange feiret TdF- jubileet, med å sykle på gamle sykler, i gammelt utstyr med sykkelslange over brystet og en pariserloff i baklomma.
Vi så rytterne to ganger denne dagen, da de syklet ned på baksiden av fjellet, rundt, og så opp en gang til... Det var et skikkelig adrenalinkick når de kom oppover, forventningene hadde jo vart hele dagen...
Midt oppi alle opplevelser ble det servert herlig grillmat til ivrige sykkelentusiaster, og det trengtes litt påfyll oppi alt.
Etter rittet var det en rask retrett ned til bussen, det ble litt heftig når så mange mennesker når ned den samme veien, men det gikk på et vis. Hvis man skal velge seg en etappe i touren, er dette etappen man velger. Den var helt ubeskrivelig(selv om jeg nå har prøvd)...
- det er noen opplevelser som aldri vil glemmes, dette var en av de største...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar