jeg er så heldig

som har en superkjæreste som tar meg med på spinning... to dager på rad... tøffe...

-tror nok det nye navnet hans er superkjæresten...

Regnvær gjør ingen ting

Unni er en tøff kajakkpadlerjente... for aller første gang... på Stavsjøen i Malvik. En super avslutning på en flott topptur... den siste i rekken...

Toppturjenter klatrer og spiser nista si oppi trær...

Topptur nummer 6. Våttakammen i Bymarka... Unni og Stein har byen under seg...

Når man vet at man har greid alle 7 toppene, Våttakammen i Bymarka og Månen i Estenstadmarka på lørdag... fantastiske turer i marka, fint vær og mye turglede, og Merkespynten i Malvik på søndag(bilder kommer), med kajakkpadling til dessert...
-da gjør det ingenting at det regner i dag... for snart er det helg... og da blir det godvær...

- Trollheimen kaller...

Sulten

Nå har jeg sittet her som back-up på sentralbordet siden morgenen...
Nå er jeg ferdig om 7 minutter.
Da er det lunsj.
Og det er bra, for jeg er skikkelig sulten...

-finnes det flygende salatbuffeter??
Gleder meg til en kveld med de tøffe...

Tre på opptur

Det ble som jeg tenkte og håpet. Tur. Topptur. Opptur.

På vei hjem fra jobb hadde vi en peptalk, og ble enige om at en halvtime etter skulle vi være klar for nye turopplevelser... Som sagt, så utført. Innom butikken og handla litt drivstoff til magene, så bar det ut på tur. Klæbumarka...

Litt regnvær tar som sagt ikke gleden fra oss, så vi gav oss i vei for å finne toppen vi ikke fant sist. Ny strategi hadde vi også. Nærmet oss fra en annen kant, og fikk gå mer i åpent, men myrlendt terreng. Kikket aller nådigst bort mot svarteste skauen, der vi gikk å lette sist(men vi fikk jo plukket blåbær da). Unni var ivrig, det er spennende å være på tur, og ha et konkret mål. Underveis ble regnet borte, sola tittet frem og varmet tre glade vandrere i marka.

Det begynner å bli gult nå, skogbunnen er fuktig og begynner å få litt sånn høstpreg. Brungul farge og lukt av høst...

Bortenfor jakttårnet, som ikke akkurat var noe tårn, men en pall i et tre med en stige opptil, fant vi stien videre... og til slutt bakom den haugen(sikkert en del av hesteskohaugen)fant vi den... topplakaten... og koden...så da er det 4...

På vei tilbake fant vi oss en fin spiseplass. Sånn hadde det seg at vi satt der, midt i skauen, i Klæbu, og spiste middag på en helt vanlig, men vidunderlig torsdag ettermiddag. Gryterett fra pose. Frysetørket, men utrolig godt. Te og sjokolade(takk for overraskelsen) og blåbær til både forrett og dessert.

- opplevelser som dette er krydderet... fargen... i hverdagen. Og om få timer er det helg. Utrolige, deilige ting kan skje, og vil skje... og vi skal nyte det...

Regnvåte dager

minner veldig om høst, selv om vi ikke leser september riktig ennå. Temperaturen er såpass bra at jeg faktisk kjenner det kribler etter å komme seg ut på tur i ettermiddag. Selv om vi var tidlig oppe alle mann(og damer) i huset i morges, og selv om jeg skal sitte en halvtime i bilen før jeg er hjemme fra jobb, og deretter skal spise middag...så er jeg i turmodus... det er en topp vi ikke har funnet, og tre topper vi ikke har begynt å lete etter ennå(det er nok kanskje de som er lettest å finne da) og nå har vi jo kart...
Det er veldig godt å leve kjenner jeg. Alt det grønne ute som begynner å avta i fargen hindrer ikke meg i å være glad, alt regnet(som jeg tror slutter snart)gjør ikke noe med mitt gode humør, all jobben som ligger foran meg på pulten klarer heller ikke å knekke min glede over å oppleve lykke...
Det kribler helt ned i tærne når jeg tenker på en knakende blå himmel, sol over vakre fjell og uendelig skarp og klar høstluft som fyller lungene, og gir hjernen signaler om at dette, dette er det som er livet...

- man må ikke sitte og vente på opplevelsen av å leve...stupdykk i den...

stolt tante...

- er navnet på dette bildet :)

og det er en stolt onkel som har tatt det...

Tanken er god

I forlengelsen av temaet i forrige blogg om takknemlighet og raushet, svevet mine tanker inn på temaet julegaver...ja, selv om det er 24.august,(og mamma har bursdag...GRATULERER MED DAGEN, MAMMA!!) så har julegaver faktisk vært på dagens temaliste...tro det eller ei...

- gleder meg til å feire jul med min soulsister, Deb og hennes familie...

Om å holde på troen

Jeg mener at jeg har verdens beste jobb... jeg kunne skrevet og sagt mye om det, om at den passer så godt med det jeg har kompetanse på og liker, men jeg skal ikke det nå... i dag.

Jeg skal bare nevne en dame jeg vet om, som har blitt syk, og ikke kan beholde den jobben hun er så glad i... fordi hun ikke lengre klarer å tilfredsstille de kravene jobben innebærer... det syns jeg er veldig trist... tror hver og en av oss kan lære litt om det å være takknemlig... og raus...

-livet er den beste skole... kjærligheten den største lykke...

Mattid

Nå er det virkelig bare å forsyne seg av alt det gode vi har av gode råvarer fremover... grønnsaker, bær og frukt... ferskt lammekjøtt(diggilei..), fisk og vilt...

Sørg for å ha einebær tilgjengelig... friske urter... krydderier og andre lurerier en kan trikse og trylle med...

- høsten i høst, den skal bli din beste høst...(litt omskrevet, men dog...det funker)

dette bildet har jeg tatt selv asså... sett det før kanskje??

hverdag igjen...

Jeg husker at første skoledag etter ferien bestandig var litt trist, men det var godt å treffe igjen vennene sine. Trist for at det var en endelighet over det...ferien var ubønnhørlig over, snart blei det høst og kaldt... Samtidig har jeg alltid vært glad i høsten. Kanskje fordi jeg er født da...
Jeg har faktisk bestandig tenkt akkurat det. Så lenge jeg kan huske. At grunnen til at jeg er glad i høsten er at jeg er født da. Og at jeg elsker å stå under en gnistrende klar stjernehimmel, og la den ta pusten fra meg over sin mektighet...snuse inn lukta av kald høstluft... og gå inn å tenne masse lys... for høst er lys også. Og kos og nærhet og varme... denne høsten blir fin, det er jeg sikker på.
Det er tid for å legge de planene vi setter i livet senere. I høst. I jula. I vinter. Og til neste sommer. Vi skal drømme oss varme strender. Vakre fjellturer...
Tid for god mat er det også. Kjenner boblende forventning over fårikål- og lammefrikassegryta som skal spre deilig lukt i et søndagshvilende hus. Vilt og mindre vilt, som skal tilberedes med andakt og følelse, og bli til ganefryd... kjenner lykke over slike tanker, og vet at søndagsturer i skog og fjell vil bringe med seg minner til den rosa boka med bilde av oss utenpå...

-vet at lille Unni, som ikke er så liten lengre, men en 5.klassing faktisk, synes at første dagen på ny skole var umåtelig fin...

Akkurat nå...

...sitter jeg på toget...grått og blått tog...som toger seg oppover Gudbrandsdalen, med meg foran i første vogn. Har fått meg en fin plass her. Ved vinduet...
Denne helgen har stått i Theas tegn...vidunderlige Thea...mormorungen...som lukter deilig varm baby...og får hjertet til å galloppere av fryd og ren lykke...
I går var vi sammen hele dagen. Hele den deilige varme ettersommerdagen fikk vi dele. Vi startet dagen rolig og behagelig, med kaffe, baby- og voksenstell, før vi satta kursen mot Jevnaker. Det er alltid så koselig å komme på besøk til Anne Marit og Tore. De har en stor plass i hjertet mitt. De har tross alt kjent meg siden jeg var ei lita jente, med musehaler og fregner, som sprang rundt mellom husene. Det er fint å tenke på. Og det er fint å ta med Camilla og Thea dit, sånn at ringen blir litt sluttet på en måte.
Anne Marit baker verdens beste rundstykker. Jeg tør ikke offentliggjøre hvor mange jeg spiste, men det var flere enn ett... koselig selskap og mye glede. Kjenner at det gjør godt.
Deretter var det tid for shopping. De skulle ha seg tøy til barnedåp i dag. Thea kan jo godt lære seg litt om hva en dåp er, før hun skal i ilden selv om få uker... endte opp med lekre antrekk til begge, og en liten tur på kafe også. Det hører med. Må innrømme at det var en veldig stolt mormor som trillet Thea...på kvelden var vi ute og spiste. Godt...

Nå sitter jeg altså på toget, trist å dra fra dem... men det er jo to andre som venter på meg hjemme da... og så går det fort til Stein kommer...håper jeg...

-man lærer seg etterhvert å sette pris på de små tingene... de uendelig små tingene... og da ser man hvor den ekte lykken er...

Lille vakre Thea er våken...

...og jeg er kosemormor...

- det er veldig deilig...

Sittepåtogetsøroverblogg

Så sitter jeg her da...på toget...på vei til Hønefoss...til mormorungen Thea, supermammaen Camilla og supersvigersønnen Frode. Gleder meg til å treffe dem. Og til å susse, klemme, stelle og prate med Thea...sist jeg så henne var hun en dag gammel. I morgen blir hun 1 måned. Da har hun nok endret seg en hel masse. Det varmer i hjertet mitt å være på vei dit...
Har boka med. Den ligger i sekken ennå. Har hørt på "when I need you" med Rod på I-poden, det blei litt sterkt...følelsesmessig...det er vel sånn når en bit mangler...missing link...
Er på vei opp mot fjellet nå. Her regner det ikke sånn som det gjorde hjemme i Trondheim. Men det er tåke. Håper det lettner litt på veien nedover. Men uansett er jeg alltid fascinert av fjellet. Dovre. Snøhetta. Det blir vel en tur opp dit også etterhvert...problemet er ikke viljen eller mangel på ideer, det er derimot tid til å gjennomføre alle de vidunderlighetene vi drømmer om...
Men det blir...det vet jeg godt...

- tenker veldig masse på deg, Stein, som er der ute i alt det vakre blå...savner deg...

Snufsisnufs...

når man er litt snufsisnufs, og føler seg litt tufsitufs, er det veldig greit å tilbringe lunsjen inne på kontoret...med en stor kopp te med sitron...og syns litt synd på seg selv...blogge litt...og lengte mye...
Så slipper kollegaene mine å bli utsatt for mine snufs...og jeg kan ha det fredelig og rolig...

- om 4 timer setter jeg meg på toget til Gardermoen...da skal jeg sløve meg ned gjennom Norge, med Rod på I-poden, med boka mi og en eske paracet...

Eventyrlige Grense Jakobselv

Denne plassen rommer hjertet mitt...sjøen, fjæra, huset, fjellene, ja alt sammen...dere vet det dere som kjenner meg godt...her ligger barndommens vakre sommerminner lagret mellom hver knaus og i hver bergnabb...lykkeland. Så deilig å få dele det...en blir uendelig rik av å dele lykke...

Tøffe, tøffe Unni...som klatret til topps i det høye fyret, og som belønning fikk se en fabelaktig utsikt over eiendommen, sjøen og Russland. Unni og Stein på toppen av verden...

Får tårer i øynene av lengsel når jeg ser bilder av dette kjære huset. All godhet i verden er samlet her...brødskive i handa på vei et eller annet sted for å leke og utforske, nyrøkt laks på hjemmebakt bestemorbrød, multer i stettskål på bordet...og eggedosis(selv om mamma sa at det var forbudt for en liten eggeallergiker, men det var jo såååå godt...)

Fjæra vår. Vår eget paradis. Et øre for alle timene vi har jobbet her...spadd, og badet, lekt, badet og spadd...i sommer forsøkte vi å flytte bekkeløpet, men bekkeløpet ville ikke flyttes...selv om bestefar likte aller best når det rant langs bergan...sanda her er mykere og finere og renere enn noe annet sted jeg vet...

Utsikten fra storsteinen...og den lille badstua, der vi fikk badet oss alle lørdager om sommeren, og til og med på en torsdag denne sommeren...einerfyrt, med egen oppgradert bekkekulp(takk til dere)og så lavt under taket at jeg må gå dobbelt...men det er fullstendig glemt i gleden over å være...bare være...og nyte...

Det kan nesten ikke beskrives med ord. Det må føles. Sanses. Luktes, smakes, sees, høres og føles...hele spekteret tas i bruk når en er der oppe...glad for at ungene og Stein nyter det også. De lærer...på ulike måter...men de lærer...og jeg elsker det...

De som har vært der vet at lyng lukter...mye...og deilig...lynglukt er lykkelukt, for det er lukten av Grensen, så enkelt kan det defineres...

-kjenner at kvelden er preget av melankoli...lengsel...

vi er hjemme

fra mitt kjære, kjære Grensen. Skal blogge en skikkelig Grensen-blogg i mårra. Men i dag vi jeg skrive noen ord om en topptur. Som ikke ble en topptur allikevel. Men en koselig blåbærplukketur. For vi fant ikke Hestskohaugen...var den gått seg bort i all skogen tro...eller var det oss kanskje, som i farten glemte kartet og gikk på feelingen...
Men mat hadde vi med oss. Og te. Og 3 Kvikk lunsj...
Og så ble det 1-0 til oss over været. 3 dråper regn knocker ikke oss!!

- stifinnere, det er oss det...ny sjanse til å erobre bærkoden følger...