Regnvåte dager

minner veldig om høst, selv om vi ikke leser september riktig ennå. Temperaturen er såpass bra at jeg faktisk kjenner det kribler etter å komme seg ut på tur i ettermiddag. Selv om vi var tidlig oppe alle mann(og damer) i huset i morges, og selv om jeg skal sitte en halvtime i bilen før jeg er hjemme fra jobb, og deretter skal spise middag...så er jeg i turmodus... det er en topp vi ikke har funnet, og tre topper vi ikke har begynt å lete etter ennå(det er nok kanskje de som er lettest å finne da) og nå har vi jo kart...
Det er veldig godt å leve kjenner jeg. Alt det grønne ute som begynner å avta i fargen hindrer ikke meg i å være glad, alt regnet(som jeg tror slutter snart)gjør ikke noe med mitt gode humør, all jobben som ligger foran meg på pulten klarer heller ikke å knekke min glede over å oppleve lykke...
Det kribler helt ned i tærne når jeg tenker på en knakende blå himmel, sol over vakre fjell og uendelig skarp og klar høstluft som fyller lungene, og gir hjernen signaler om at dette, dette er det som er livet...

- man må ikke sitte og vente på opplevelsen av å leve...stupdykk i den...