Eventyrlige Grense Jakobselv

Denne plassen rommer hjertet mitt...sjøen, fjæra, huset, fjellene, ja alt sammen...dere vet det dere som kjenner meg godt...her ligger barndommens vakre sommerminner lagret mellom hver knaus og i hver bergnabb...lykkeland. Så deilig å få dele det...en blir uendelig rik av å dele lykke...

Tøffe, tøffe Unni...som klatret til topps i det høye fyret, og som belønning fikk se en fabelaktig utsikt over eiendommen, sjøen og Russland. Unni og Stein på toppen av verden...

Får tårer i øynene av lengsel når jeg ser bilder av dette kjære huset. All godhet i verden er samlet her...brødskive i handa på vei et eller annet sted for å leke og utforske, nyrøkt laks på hjemmebakt bestemorbrød, multer i stettskål på bordet...og eggedosis(selv om mamma sa at det var forbudt for en liten eggeallergiker, men det var jo såååå godt...)

Fjæra vår. Vår eget paradis. Et øre for alle timene vi har jobbet her...spadd, og badet, lekt, badet og spadd...i sommer forsøkte vi å flytte bekkeløpet, men bekkeløpet ville ikke flyttes...selv om bestefar likte aller best når det rant langs bergan...sanda her er mykere og finere og renere enn noe annet sted jeg vet...

Utsikten fra storsteinen...og den lille badstua, der vi fikk badet oss alle lørdager om sommeren, og til og med på en torsdag denne sommeren...einerfyrt, med egen oppgradert bekkekulp(takk til dere)og så lavt under taket at jeg må gå dobbelt...men det er fullstendig glemt i gleden over å være...bare være...og nyte...

Det kan nesten ikke beskrives med ord. Det må føles. Sanses. Luktes, smakes, sees, høres og føles...hele spekteret tas i bruk når en er der oppe...glad for at ungene og Stein nyter det også. De lærer...på ulike måter...men de lærer...og jeg elsker det...

De som har vært der vet at lyng lukter...mye...og deilig...lynglukt er lykkelukt, for det er lukten av Grensen, så enkelt kan det defineres...

-kjenner at kvelden er preget av melankoli...lengsel...