Jeg husker at første skoledag etter ferien bestandig var litt trist, men det var godt å treffe igjen vennene sine. Trist for at det var en endelighet over det...ferien var ubønnhørlig over, snart blei det høst og kaldt... Samtidig har jeg alltid vært glad i høsten. Kanskje fordi jeg er født da...
Jeg har faktisk bestandig tenkt akkurat det. Så lenge jeg kan huske. At grunnen til at jeg er glad i høsten er at jeg er født da. Og at jeg elsker å stå under en gnistrende klar stjernehimmel, og la den ta pusten fra meg over sin mektighet...snuse inn lukta av kald høstluft... og gå inn å tenne masse lys... for høst er lys også. Og kos og nærhet og varme... denne høsten blir fin, det er jeg sikker på.
Det er tid for å legge de planene vi setter i livet senere. I høst. I jula. I vinter. Og til neste sommer. Vi skal drømme oss varme strender. Vakre fjellturer...
Tid for god mat er det også. Kjenner boblende forventning over fårikål- og lammefrikassegryta som skal spre deilig lukt i et søndagshvilende hus. Vilt og mindre vilt, som skal tilberedes med andakt og følelse, og bli til ganefryd... kjenner lykke over slike tanker, og vet at søndagsturer i skog og fjell vil bringe med seg minner til den rosa boka med bilde av oss utenpå...
-vet at lille Unni, som ikke er så liten lengre, men en 5.klassing faktisk, synes at første dagen på ny skole var umåtelig fin...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar